Forskjellen mellom Sarah Silverman i 2011, og Michael Douglas i 2015

Ved å se på tittelen lurer du nok på “Hva er forskjellen? Du mener sikkert “Hva er sammenhengen mellom Sarah Silverman i 2011 og Michael Douglas  i 2015!” Vel, jeg snakker ikke om sammenhengen mellom dem personlig, men om forskjellen i publikums reaksjoner på to lignende uttalelser de begge gjorde, med fire års mellomrom. I 2011 svarte komiker Sarah Sliverman til Piers Morgans i et CNN intervju: “Hvis det er en ting vi må innse,  er det at generelt sett hater hele verden jøder, vet du? Men det er hyggelig å være en “underdog.” Mye har skjedd etter denne uttalelsen. Youtube videoen har mindre en 13.000 visninger. Fire år senere rapporterte Michael Douglas om en antisemittisk hendelse sønnen hadde hatt i Europa, og historien gikk viralt.

Det er ikke bare det at Sarah Silverman i 2011 ikke var like kjent som i dag. Morgan spør selv om hennes popularitet i intervjuet. Forskjellen i media responsen har etter mitt syn mer å gjøre med den eksponentielle og verdensomspennende vekst av antisemittisme i løpet av de fire årene, enn med nivået av populariteten til de to kjendisene.

Generelt er jeg enig med Ms. Silverman. Jeg sympatiserer også med Mr. Douglas og har selv opplevd anti- semittisme i min ungdom. Og det kan være hyggelig å være “underdog”, som Ms. Silverman bemerket, men jeg tror ikke verden anser jøder som “underdogs.” De hater skurkene, og der er slik vi er ansett av de fleste i verden.

Hadde ikke USA forsvart Israel i FN mange ganger i årenes løp, er sannheten at verdens syn på Israel spesielt, og jøder generelt, ville ha blitt avslørt for mange år siden. Først nå, med USAs avtagende støtte, begynner vi å føle presset, med slike absurde utsagn som FNs kommisjon for kvinners status ga, der man slår fast at Israel er den verste overtreder av kvinners rettferdighet i verden

Det er forståelig, men samtidig beklagelig at noen jøder og noen av den jødiske pressen fortsatt er i fornektelse om den økende antisemittismen i USA. Ledere som “The Anti-semitism Surge Thats Isn´t” hjelper oss ikke til å innse fakta og begynne å tenke på hvordan man skal takle antisemittisme, i stedet for å begrave hodet i sanden og late som det ikke eksisterer.

Hvis vi venter på at regjeringen skal handle mot antisemittisme, enten i Europa eller i USA, vil vi bli veldig skuffet. Ikke bare det, men vi vil måtte betale en veldig høy pris.

Hvis det er en god ting med antisemittisme, er det at det får oss til å legge hodene våre sammen for å tenke. Fordi når vi setter våre hoder sammen (vekt på ordet “sammen”) skjer det gode ting. I mange år har mange ikke- jøder vært fascinert av det jødiske fellesskap, av solidaritet blant medlemmer i vår nasjon. Verden sanser med rett at det er noe spesielt med det, men vi deler det ikke! Og det faktum at vi er utvidende om vår unikhet, gjør ingen forskjell, for akkurat som deres følelser er irrasjonelle, er deres hat også det. Men når vi ikke er klar over vår makt, kan vi ikke benyttes oss av det. Hvis vi gjorde det, kunne vi ha brukt det til vår fordel og til fordel for verden, og det er ingen tvil om at vi ville gjøre det.

Kilden til vår makt ligger ikke i hjernen. Det finnes mange flotte jødiske tenkere, men vårt geni og en rekke prestasjoner i vitenskap, teknologi, medisin, kultur og økonomi har ikke dempet verdens hat og sinne. Menneskeheten har ikke noen hastverk med å takke oss.

Det er kun en ting vi må gi til verden, men det gjør vi ikke og derfor finnes det antisemittisme. Den jødiske nasjonen ble etablert for mange hundre år siden på grunnlag av en unik pakt, “Elsk din neste som deg selv” å være som “En mann med ett hjerte” forent under den grunnsetningen. Det er en spesiell type enhet, en som omfavner hver person som de er, uten å prøve å endre noe, men heller oppmuntre hvert medlem i samfunnet til å bidra med hans eller hennes unike ferdigheter, for det felles beste. Ved å gjøre dette, skaper samfunnet et nettverk av bånd som overgår vår iboende egeninteresse og gir oss mulighet til å bygge et bærekraftig samfunn hvor vi blomstrer individuelt, og på den måten bidrar til kraften i samfunnet.

I dag synes et slikt samfunn nesten urealistisk. Men når vi kom ut av Egypt og samlet oss rundt Mount Sinai, skjedde det en forunderlig ting. Vi sto rundt et fjell av sinaah (hat), derav navnet Sinai, og forenet over det. På denne måten erobret vi hatet, ikke ved å undertrykke det, men ved å finne et punkt av enhet over!

Og når vi oppnådde denne enheten, fikk vi en oppgave om å være et lys for nasjonene. Vi lurer ofte på hva denne oppgave innebærer, og om det finnes noen som helst relevans til det i disse dager. Men hvis vi tenker på den enheten, og tenker på det raknende menneskelige samfunn, vil vi innse at verden trenger nettopp denne type enhet.

For omtrent to tusen år siden prøvde Rabbi Akiva å lære oss å elske vår neste som oss selv. Men da vi feilet, mistet vi også vårt land og ble sendt i eksil. Når vi installerer ubegrunnet hat i våre hjerter i stedet for den broderlige kjærligheten vi hadde før, blir vi beskyldt for å være krigshissere og spre strid og uvilje.

Både jøder og ikke-jøder vet at vi har som oppgave å være lys for nasjonene. Men når vi ikke står samlet, gir vi det motsatte eksempelet og vi har fått skylden for alle problemer. Verden følger nøye med på hver eneste bevegelse vi gjør. Nesten hver FN-resolusjon om menneskerettigheter angår Israels brudd på dem. Har vi noen gang lurt på hvorfor? Anklagende kan være saklig usanne, men dette har aldri stoppet verden fra å skylde på oss. I stede for å føle oss utsatt, tror jeg det må få oss til å lure på hva de ønsker fra oss.

Fra alle mine studier har jeg lært at de ønsker at vi gjenoppretter det unike samholdet vi hadde, og deler det med hele verden. Som jeg har skrevet i New York Times, skylder vi verden dette.

Det nåværende rift mellom Israel og amerikanske jøder gir et forferdelig eksempel til verden. Folk flest skiller ikke mellom Israel og diaspora jøder, og for regjeringer er det bare et diplomatisk påskudd for å gjenoppta den samme gamle anti-semittismen.

Vi har ikke råd til å kaste bort tid. Den globale krisen blir verre, og jo verre det blir, jo mer voldelig og ondartet blir også anti-semittismen. Vi er nødt til å begynne å jobbe med vår enhet, med sikte på og etterhvert være som “En mann med ett hjerte.” Dette er det eneste vi kan gi til verden, og som verden trenger og ønsker.

Opprinnelig publisert i The Jewish Journal